Selv om jeg liker følelsen av å være i transit, er følelsen av å være fremme slett ikke å forakte. I Ushuaia var det 20 grader, og i ankomsthallen sto en høy, blond og blåøyd mann og ventet på meg!
Han hadde tid til lunsj, denne kjekkasen, og tok meg med til favorittstedet: en grillsjappe der du må betale bot dersom du ikke spiser opp maten. Nygrilla lam smakte fortreffelig. Den argentinske øla likeså. Og selskapet! Akk, det beste en dame kan ønske seg.
Vel ombord i flotte Fram måtte jeg sove av meg litt jetlag og en altfor tidlig morgen. Middagen ble inntatt i Crewmessa der jeg fikk hilse på noen nye fjes, og noen jeg hadde truffet før. Som vanlig ble middagen avsluttet med fussball, som vanlig var spillet preget av en intenisitet man kanskje bare kan forvente av menn som har vært innelåst litt for lenge. Bare en teori der altså...
Denne natta og den påfølgende dagen skulle tilbringes på vei gjennom Drake-passasjen. Dette er et område som er beryktet for tøff sjø. Jeg var blitt forberedt på at dette kunne gå hardt for seg, og dopet meg ned med dugelige mengder reisesyketabletter. Nå, ett og et halvt døgn senere, vet vi at dette muligens ble den roligste kryssingen i Frams historie. Heldigvis! Med det sagt, så skal vi tilbake samme vei...
Livet på Fram er bra! Om en time står jeg nok ansikt til ansikt med min første pingvin. i følge Anja, lederen for ekspedisjonsteamet på skipet, gjør Antarktis noe med dem som er så heldige å få komme hit. Jeg regner med hun vet hva hun snakker om.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar