om tette tak og tilhørighet

Vi er nå trygt plasserte og etablerte i huset på haugen. Det tok ikke lang tid før jeg kjente at dette er hjemme, her vil jeg være, her vil jeg slå rot. For meg er ikke dette med rotfasthet hverdagskost. Jeg har flyttet mye i mitt liv, både som barn og voksen. Jeg føler meg raskt tilfreds på nye steder. Hjemme har til nå vært der familien er, der mannen min er og der jeg legger ned hodet for å sove. Men nå skjer det noe nytt. I dette nitti år gamle huset, med historie i hver krok. I et hus som har rommet så mange mennesker i fest og hverdag, og som til og med var okkupert under krigen. Dette er basen min, det kjenner jeg. Og om kveldene snakker jeg litt med disse gamle murene som har stått støtt gjennom vestlandsstormer og orkaner så lenge så lenge.Huset troner på haugen sin, rankt og stramt. Noen har kanskje ikke passet på det så godt som jeg skulle ønske, men nå skal det bli andre boller! Vi skal renovere det og passe på det, og bo i det så lenge det overhodet lar seg  gjøre. 

Jeg er forelska!

Veien frem til et renovert hus blir nok lang. Nå skal vi først tette taket, slik at det kan holde ut nitti år til med storm og vind. På det gamle taket ligger det vakker dråpeskifer. Og selv om det ikke er gratis å renovere et skifertak, og få dryppfritt loft, så blir det så fint. Nye takrenner skal huset få. Og når det er ferdig står det nok enda mer staselig på haugen sin. Så skal vi se nærmere på kjelleren som i dag mer ser ut som en ruin. Her skal noen andre enn oss få bo noen år frem i tid. Jeg tror mannen kanskje ser frem mot oppgaven med skrekkblandet fryd, mens jeg nærmer meg oppgaven med en naivitet som er et barn verdig. 

Det store huset, den lille hagen, det nye livet

Vi har kjøpt oss hus!

Vi har kjøpt oss et kjempestort hus midt i sentrum. Det ble bygget i 1920, og trenger en god del Tender Love and Care. Men det er vårt, og vi gleder oss noe vanvittig til å begynne å pusse opp. For min del er noe av poenget med å kjøpe et så gammelt hus å ta det tilbake til i alle fall noe av sin gamle storhet. Så her drømmes det, tenkes det, og planlegges det!

Utsikt!

Peisen i midtstua

Vi har kjøpt oss arbeid, og et prosjekt for livet. Men vi har også fått drømmen: Enebolig midt i sentrum. Vi bor midt i byen, men når jeg tusler meg oppover bakkene om ettermiddagen er det nesten som å gå i skogen. Med fuglekvitter og sus fra vinden i trekronene:)

Et lite utsnitt av den lekre kjelleren

Om isvelting og annet.

Fram er et fint skip, med alt vi trenger og enda litt. Kokken får lovord fra alle jeg snakker med, og jeg kunne ikke vært mer enig! Selv om dette eventyret for meg, og jeg vil tro det gjelder for de fleste av oss, handler om å sette beina i Antarktissnøen og se på sel, pingvin, isfjell og hval, er det ikke å stikke under stol at vi tilbringe mye tid på båten.

Jeg trives best i kafeen. Her er det store vinduer, gratis kaffe og mulighet for å bruke internett. Og hvis jeg får lyst på en øl, så har de det også til salgs. Alt jeg trenger, i alle fall nesten.

Det andre favorittstedet er ute på dekk fem. Her kommer vi nesten helt frem i baugen, og vi kan gå helt akterut. Det er her de store opplevelsene ombord finner sted. Jeg har tidligere fortalt om spekkhoggere og pingvinjakt. Vi har også vært og kikket etter hval, og fikk se noen flotte humpbacks, og et par fine minke-hval. Det er en tøff lyd: et prust, og så stikker det opp en finne. Det går en liten stund, også dykker de ned så det eneste vi kan se er halen. Utrolig fredfullt skue, og noe helt annet enn den ville jakten jeg fortalte om i forrige innlegg.

 Jeg stod slik og kikket etter hval, kjente på den herlige sola i ansiktet og så ut på is i alle sjatteringer av blått. Da hørte vi brått et brak! Vi skjønte det var en kalving, men jeg forsto ikke med en gang at den kom fra den enorme isklumpen rett ved siden av skipet. Det falt flere biter av den, og plutselig ser vi at den begynner å tippe! Gaaanske sakte kommer isen fra undersiden opp til havoverflaten. Det ser nesten ut som den skal velte helt over, men den vipper tilbake og ligger slik og leter etter balansepunktet noen minutter. Jeg vet ikke om det er mulig å formidle begeistringen over dette, men det var altså så tøft! Rett og slett fascinerende og se på.

Vi har også sett fantastiske tabula-isfjell, som dannes av kalvinger fra isbreer. De ser ut som de er skåret ut av den mest fingernemme håndverker. Vi la oss tett opp mot ett av dem, og fikk ta det i nærmere øyensynlig. Igjen fikk vi se alle blåfarger. Her og der var det hulrom i isen. Kapteinen beregnet det til å være cirka 30 meter høyt, og 400-500 meter langt. Helt utrolig flott!

The Circle of Life

Jeg satt i kafeen en dag, kikket ut av vinduet og bare lot tankene fare. Da melder Anja over høytalerne at de kan se spekkhoggere på babord side. Jeg ser ut vinduet og der, rett utenfor ser jeg ryggen på et av de fantastiske dyra! Flere var å se lenger ute. Jeg sprang naturligvis ut på dekk, i håp om få flere glimt av dem. Da får vi beskjed om at de jakter pingvin, noe som er svært sjelden å se. Det er helt utrolig å se på! Og ganske fryktinngytende. De jakter i flokk, det ser ut til å være tre mot en. Stakkars Pingu, lost at sea, har ingen steder å flykte. Den bakser, prøver å skifte retning, dykker, hopper. Det ender med katastrofe for gentoo-pingvinen, men spekkhoggerne blir sikkert mette. På styrbord side samler det seg storjo i havoverflaten. De går inn for landing med føttene heelt nede i vannskorpa.  Vi skjønner alle hva grunnen er: Vi ser restene av vesle Pingu bli storjomiddag.

Nok en gang får vi se kretsløpet på nært hold, og det er helt spesielt. Da det er overstått kommer Manuel, pingvinisten, opp på siden av meg, ganske stille, og sier: ”Poor little penguin.”  Ja, stakkars vesle pingvinen. 

Eventyr

Chinstrap-pingvin med to kyllinger

Vi har snakket om det, noen av oss som er med på dette cruiset. Ord blir for små, bilder blir for små. Jeg prøver derfor en kombinasjon. Det er helt enormt, dette. Antarktis kalles The Last Great Wilderness. Og jeg forstår hvorfor. 

Jeg føler meg ofte bitteliten i en stor verden, men denne litenheten jeg opplever her kan ikke sammenlignes med noen annet jeg har opplevd. Jeg tror kanskje det er fordi alt er så nært. Alt er så nært at du nesten kan ta på det. Fordi alt er så nært føler jeg på ubetydeligheten min. Eller kanskje heller på hvor liten brikke jeg er i et enormt kretsløp. Det føles fantastisk. Helt fantastisk!! Som om jeg har vunnet et lotteri der premien er å gå rundt på denne planeten.

Da vi gikk i land på den første landingsplassen, Half Moon Island, fikk jeg fullstendig hakeslepp. En hel øy fylt med pingviner! De vandret rundt oss, nesten som ingenting. Ble bare litt forvirret hvis vi gikk i veien. Da er det bare å skygge banen. Pingviner har forkjørsretten i Antarktis. 

Vi tok turen opp på et berg, der vi fant gull! Som kongen på haugen stod Manuel, pingvinolog, pingvinist, pingvinfrelst. Rundt ham på alle kanter lå chinstrap-pingviner på reirene sine. Han pekte ut de stedene der det var kyllinger, og jeg ble stum. Det er vanskelig å beskrive hvor vanvittig gøy det er å stå der midt i en pingvinkoloni, og ingen av dem løper sin vei. De bare fortsetter med det daglige. Plukke stein, stjele stein. Snakke litt, kanskje krangle med naboen. Mate kidsa. Jeg forstår nå hvorfor husbonden, som henger ofte her nede, har følt et slikt behov for å vise meg bilde etter bilde av disse fuglene. Nå har det skjedd. Jeg er også blitt frelst. Pingvinfrelst. 

Jeg tror vi alle har godt av å være her. Kanskje vi kan forstå noe mer av verden rundt. Noe om hvordan alt henger sammen. Så langt på turen har vi vært i land seks ganger, og hver landing har brakt med seg noe spektakulært. Jeg føler meg ganske så heldig, ganske så ydmyk og ganske så liten:)

Smooth Sailing

Selv om jeg liker følelsen av å være i transit, er følelsen av å være fremme slett ikke å forakte. I Ushuaia var det 20 grader, og i ankomsthallen sto en høy, blond og blåøyd mann og ventet på meg!

Han hadde tid til lunsj, denne kjekkasen, og tok meg med til favorittstedet: en grillsjappe der du må betale bot dersom du ikke spiser opp maten. Nygrilla lam smakte fortreffelig. Den argentinske øla likeså. Og selskapet! Akk, det beste en dame kan ønske seg.

Vel ombord i flotte Fram måtte jeg sove av meg litt jetlag og en altfor tidlig morgen. Middagen ble inntatt i Crewmessa der jeg fikk hilse på noen nye fjes, og noen jeg hadde truffet før. Som vanlig ble middagen avsluttet med fussball, som vanlig var spillet preget av en intenisitet man kanskje bare kan forvente av menn som har vært innelåst litt for lenge. Bare en teori der altså...

Denne natta og den påfølgende dagen skulle tilbringes på vei gjennom Drake-passasjen. Dette er et område som er beryktet for tøff sjø. Jeg var blitt forberedt på at dette kunne gå hardt for seg, og dopet meg ned med dugelige mengder reisesyketabletter. Nå, ett og et halvt døgn senere, vet vi at dette muligens ble den roligste kryssingen i Frams historie. Heldigvis! Med det sagt, så skal vi tilbake samme vei...

Livet på Fram er bra! Om en time står jeg nok ansikt til ansikt med min første pingvin. i følge Anja, lederen for ekspedisjonsteamet på skipet, gjør Antarktis noe med dem som er så heldige å få komme hit. Jeg regner med hun vet hva hun snakker om.

Transit

Det hender at det er nok å bare være på vei Bare slippe alt og dra avgårde. Jeg liker den mellomfølelsen: Du er ikke hjemme, du er ikke borte. Du er bare i transit-på vei fra noe til noe helt annet. Innimellom kan transiten bli for lang. Seks timer på en flyplass er kan hende for mye. Men det følger en viss sjarme med det også. Siden alle der gjør akkurat det samme: Du strekker deg etter en lang flytur. Du kjøper en bok. Vann må man ha i veska. Kanskje en må spise noe. Øl til maten, kanskje vin. Vi er jo i transit. Den korte stunden det varer, er alle ganske like. Og det er jaggu fint.

jeg opplever alltid mye gøy og rart på disse turene. kanskje har jeg tid til å se ekstra godt etter. Det er jo likevel ingenting som skjer annet enn denne ventingen. Den reisen jeg har bak meg nå, er lenger enn alle andre turene jeg har vært på alene. Dermed sitter jeg igjen med mange fine inntrykk. Og noen rare. Jeg forsøkte for eksempel å komme meg på flyet til Hamburg når jeg vitterlig skulle til Frankfurt. Heldigvis finnes det oppegående mennesker som vet å sende forfjamsa kvinnfolk til riktig gate.

På flyet til Buenos Aires satt jeg sammen med Ruth bosatt i Finland men opprinnelig fra Argentina. Hun skulle besøke familien sin og sa: "This is no holiday, This is WORK! And my name is Ruth. You spell it like Ruth, but you say it like Rrrrrrrrruuut!" Hun sov seg gjennom alle de 14 timene flyturen varte, men klarte å få med seg sjampisen ved midnatt, det var tross alt nyttårsaften. Noe skal du ha igjen for å ha bosatt deg i Helsinki Rrrrruuuuuut, tenkte jeg.