Vi er nå trygt plasserte og etablerte i huset på haugen. Det tok ikke lang tid før jeg kjente at dette er hjemme, her vil jeg være, her vil jeg slå rot. For meg er ikke dette med rotfasthet hverdagskost. Jeg har flyttet mye i mitt liv, både som barn og voksen. Jeg føler meg raskt tilfreds på nye steder. Hjemme har til nå vært der familien er, der mannen min er og der jeg legger ned hodet for å sove. Men nå skjer det noe nytt. I dette nitti år gamle huset, med historie i hver krok. I et hus som har rommet så mange mennesker i fest og hverdag, og som til og med var okkupert under krigen. Dette er basen min, det kjenner jeg. Og om kveldene snakker jeg litt med disse gamle murene som har stått støtt gjennom vestlandsstormer og orkaner så lenge så lenge.Huset troner på haugen sin, rankt og stramt. Noen har kanskje ikke passet på det så godt som jeg skulle ønske, men nå skal det bli andre boller! Vi skal renovere det og passe på det, og bo i det så lenge det overhodet lar seg gjøre.
Jeg er forelska!
Veien frem til et renovert hus blir nok lang. Nå skal vi først tette taket, slik at det kan holde ut nitti år til med storm og vind. På det gamle taket ligger det vakker dråpeskifer. Og selv om det ikke er gratis å renovere et skifertak, og få dryppfritt loft, så blir det så fint. Nye takrenner skal huset få. Og når det er ferdig står det nok enda mer staselig på haugen sin. Så skal vi se nærmere på kjelleren som i dag mer ser ut som en ruin. Her skal noen andre enn oss få bo noen år frem i tid. Jeg tror mannen kanskje ser frem mot oppgaven med skrekkblandet fryd, mens jeg nærmer meg oppgaven med en naivitet som er et barn verdig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar