Koster støv av bloggen. Den har ligget til modning og kanskje også til muggdanning (?) langt bak i hjernebarken et sted. Kanskje jeg skal prøve igjen? 

Idag har jeg hentet fram en gammel favoritt fra bokhylla. Ei som hadde uendelig stor betydning for en sørgmodig sekstenåring med stor apetitt på ord. Hun traff meg midt i mellomgulvet med diktene sine. Og gjør det fremdeles. Selv om jeg i dag nok er en noe mindre sørgmodig 33-åring. 

Det er ikke så godt å finne ut noe om godeste Engelke Revold. Det jeg vet sikkert er at mye av diktsamlingen "Sanger fra et bål" ble skrevet mens hun satt i Bredtvedt kvinnefengsel. Mange av diktene fra denne samlingen er fremdeles blant mine favorittdikt. De går fra å dirre av raseri, til forsiktig optimisme, fra sorgtunge hverdagsskildringer til håpefulle små anekdoter. 

Hun har gitt ut bare to samlinger. Jeg skulle så inderlig ønske det fantes fler! Og så skulle jeg så gjerne visst litt mer om damen bak disse diktene som jeg har hatt så enorm glede av. Her er en favoritt:

Vær ikke redd

Vær ikke redd
for vekten av min kjærlighet.
Den skal ikke hvile på deg
men bli båret
i spennet mellom
min lengsel
og min ensomhet.

Om jeg bygget en bro
mellom våre to kyster
skapte jeg den ikke
for å løpe over
til den andre bredden
- men for å tilbe
lysets spill og de mørke
skyggene over et byggverk.
Engelke Revold

Dagmar did it!

Jeg bor som sagt omtrent i skauen, samtididg som det tar fire minutter til sentrum. Rett over huset mitt går det en fin, lang turvei. Utsikten fra veien har tidligere vært noe begrenset av mange, gamle trær. Men jaggu sørga Dagmar for en opprensking  på den fronten! Det er ufattlig mange velta trær og knekte greiner langs løypa. I dag har jeg gått tur i et ganske friskt vær, for å si det slik. Jeg har sett både ravn og ørn, blitt klissblaut, og samtidig hørt på fantastiske radioselskapet

Jeg syns jeg er ganske heldig!

Jeg måtte ta med et enda mer lokalt bilde: dette er tatt fra kjøkkenvinduet vårt. Naboen sitt tre gav etter for Dagmar , og vi fikk enda bedre utsikt. Men et par uker senere var treet oppe igjen. Mystisk tre. Og irriterende  ;)

God helg!

Hekleheimen

Det er noen øyeblikk som er ubetalelige. I dag har jeg opplevd et slikt. Et av de fineste menneskene jeg kjenner, og ei som i denne tida fortjener all verdens godhet, skjønnhet, lykke og varme har blitt mamma. Synet av vakkerungen og vakkermora i fullkommen harmoni var så fint. Og helt enkelt ubetalelig.

Takk for denne dagen!

Jeg sysler litt med hekling ved siden av oppussing, lesing, studering og jobbing. Og når det skal komme en vakkerunge til verden tyr jeg selvfølgelig til heklenåla. Nå har presangen blitt overlevert, og jeg kan vise den frem! 

Jeg hadde kjøpt en knapp for lite. Den siste ble sydd på i bilen på vei til mottakeren...

Vognteppe med pusekatter:)

Det var en gang et avløpsrør

Hoi, så lenge siden sist.

Hva har skjedd i det siste? Det er en del. Men det mest grensesprengende som har skjedd i huset er at vi har fått toalett på badet på loftet! Å glede! GLEDE!

Det er kanskje ikke en big deal, men det er skikkelig kult å ha et bad som kan dekke alle behov.

Jeg har jo nevnt at dette huset har lidd litt under manglende vedlikehold de siste årene. Det bærer også preg av å ha blitt utsatt for noen snåle løsninger: I ruinkjelleren vår har det blant annet stått et avløpsrør midt ut på tregolvet, der det var skåret et passende hull. Nedi det hullet har vann fra dusj og vask rent rett ned på gulvet, og så seget videre ned i kummen. Forståelig at man har latt være å koble på doen med en slik løsning.

Ektemannen har tilbrakt mange dager i ruinkjelleren med riving, og en dag han holdt på nettopp med nevnte tregolv var jeg i dusjen. I følge ham ble det rene spastemningen der nede, med blomsterduft og damp. En meeget spesiell løsning, som naturligvis har ført til noe fuktskade. Kjempelurt.


Vel.
Som nevnt har vi ikke hatt do på badet, men vi har hatt do i kjelleren.

Den var ganske lite i bruk, faktisk ikke i det hele tatt. Da min kjære reiv alle lettvegger, fant han ut at han kunne flytte det rare avløsprøret. Han flyttet doen til loftet etter en real omgang med desinfisering. og la røret bort til kloakken.

Det ser minst like rart ut, men er ganske mye mer funksjonelt. 

Når leilligheten er klar tenker vi å kasse inn røret, og lage en litt spennende, skråstilt bokhylle. Blir bra!

Neida.

om tette tak og tilhørighet

Vi er nå trygt plasserte og etablerte i huset på haugen. Det tok ikke lang tid før jeg kjente at dette er hjemme, her vil jeg være, her vil jeg slå rot. For meg er ikke dette med rotfasthet hverdagskost. Jeg har flyttet mye i mitt liv, både som barn og voksen. Jeg føler meg raskt tilfreds på nye steder. Hjemme har til nå vært der familien er, der mannen min er og der jeg legger ned hodet for å sove. Men nå skjer det noe nytt. I dette nitti år gamle huset, med historie i hver krok. I et hus som har rommet så mange mennesker i fest og hverdag, og som til og med var okkupert under krigen. Dette er basen min, det kjenner jeg. Og om kveldene snakker jeg litt med disse gamle murene som har stått støtt gjennom vestlandsstormer og orkaner så lenge så lenge.Huset troner på haugen sin, rankt og stramt. Noen har kanskje ikke passet på det så godt som jeg skulle ønske, men nå skal det bli andre boller! Vi skal renovere det og passe på det, og bo i det så lenge det overhodet lar seg  gjøre. 

Jeg er forelska!

Veien frem til et renovert hus blir nok lang. Nå skal vi først tette taket, slik at det kan holde ut nitti år til med storm og vind. På det gamle taket ligger det vakker dråpeskifer. Og selv om det ikke er gratis å renovere et skifertak, og få dryppfritt loft, så blir det så fint. Nye takrenner skal huset få. Og når det er ferdig står det nok enda mer staselig på haugen sin. Så skal vi se nærmere på kjelleren som i dag mer ser ut som en ruin. Her skal noen andre enn oss få bo noen år frem i tid. Jeg tror mannen kanskje ser frem mot oppgaven med skrekkblandet fryd, mens jeg nærmer meg oppgaven med en naivitet som er et barn verdig. 

Det store huset, den lille hagen, det nye livet

Vi har kjøpt oss hus!

Vi har kjøpt oss et kjempestort hus midt i sentrum. Det ble bygget i 1920, og trenger en god del Tender Love and Care. Men det er vårt, og vi gleder oss noe vanvittig til å begynne å pusse opp. For min del er noe av poenget med å kjøpe et så gammelt hus å ta det tilbake til i alle fall noe av sin gamle storhet. Så her drømmes det, tenkes det, og planlegges det!

Utsikt!

Peisen i midtstua

Vi har kjøpt oss arbeid, og et prosjekt for livet. Men vi har også fått drømmen: Enebolig midt i sentrum. Vi bor midt i byen, men når jeg tusler meg oppover bakkene om ettermiddagen er det nesten som å gå i skogen. Med fuglekvitter og sus fra vinden i trekronene:)

Et lite utsnitt av den lekre kjelleren

Om isvelting og annet.

Fram er et fint skip, med alt vi trenger og enda litt. Kokken får lovord fra alle jeg snakker med, og jeg kunne ikke vært mer enig! Selv om dette eventyret for meg, og jeg vil tro det gjelder for de fleste av oss, handler om å sette beina i Antarktissnøen og se på sel, pingvin, isfjell og hval, er det ikke å stikke under stol at vi tilbringe mye tid på båten.

Jeg trives best i kafeen. Her er det store vinduer, gratis kaffe og mulighet for å bruke internett. Og hvis jeg får lyst på en øl, så har de det også til salgs. Alt jeg trenger, i alle fall nesten.

Det andre favorittstedet er ute på dekk fem. Her kommer vi nesten helt frem i baugen, og vi kan gå helt akterut. Det er her de store opplevelsene ombord finner sted. Jeg har tidligere fortalt om spekkhoggere og pingvinjakt. Vi har også vært og kikket etter hval, og fikk se noen flotte humpbacks, og et par fine minke-hval. Det er en tøff lyd: et prust, og så stikker det opp en finne. Det går en liten stund, også dykker de ned så det eneste vi kan se er halen. Utrolig fredfullt skue, og noe helt annet enn den ville jakten jeg fortalte om i forrige innlegg.

 Jeg stod slik og kikket etter hval, kjente på den herlige sola i ansiktet og så ut på is i alle sjatteringer av blått. Da hørte vi brått et brak! Vi skjønte det var en kalving, men jeg forsto ikke med en gang at den kom fra den enorme isklumpen rett ved siden av skipet. Det falt flere biter av den, og plutselig ser vi at den begynner å tippe! Gaaanske sakte kommer isen fra undersiden opp til havoverflaten. Det ser nesten ut som den skal velte helt over, men den vipper tilbake og ligger slik og leter etter balansepunktet noen minutter. Jeg vet ikke om det er mulig å formidle begeistringen over dette, men det var altså så tøft! Rett og slett fascinerende og se på.

Vi har også sett fantastiske tabula-isfjell, som dannes av kalvinger fra isbreer. De ser ut som de er skåret ut av den mest fingernemme håndverker. Vi la oss tett opp mot ett av dem, og fikk ta det i nærmere øyensynlig. Igjen fikk vi se alle blåfarger. Her og der var det hulrom i isen. Kapteinen beregnet det til å være cirka 30 meter høyt, og 400-500 meter langt. Helt utrolig flott!