Eventyr

Chinstrap-pingvin med to kyllinger

Vi har snakket om det, noen av oss som er med på dette cruiset. Ord blir for små, bilder blir for små. Jeg prøver derfor en kombinasjon. Det er helt enormt, dette. Antarktis kalles The Last Great Wilderness. Og jeg forstår hvorfor. 

Jeg føler meg ofte bitteliten i en stor verden, men denne litenheten jeg opplever her kan ikke sammenlignes med noen annet jeg har opplevd. Jeg tror kanskje det er fordi alt er så nært. Alt er så nært at du nesten kan ta på det. Fordi alt er så nært føler jeg på ubetydeligheten min. Eller kanskje heller på hvor liten brikke jeg er i et enormt kretsløp. Det føles fantastisk. Helt fantastisk!! Som om jeg har vunnet et lotteri der premien er å gå rundt på denne planeten.

Da vi gikk i land på den første landingsplassen, Half Moon Island, fikk jeg fullstendig hakeslepp. En hel øy fylt med pingviner! De vandret rundt oss, nesten som ingenting. Ble bare litt forvirret hvis vi gikk i veien. Da er det bare å skygge banen. Pingviner har forkjørsretten i Antarktis. 

Vi tok turen opp på et berg, der vi fant gull! Som kongen på haugen stod Manuel, pingvinolog, pingvinist, pingvinfrelst. Rundt ham på alle kanter lå chinstrap-pingviner på reirene sine. Han pekte ut de stedene der det var kyllinger, og jeg ble stum. Det er vanskelig å beskrive hvor vanvittig gøy det er å stå der midt i en pingvinkoloni, og ingen av dem løper sin vei. De bare fortsetter med det daglige. Plukke stein, stjele stein. Snakke litt, kanskje krangle med naboen. Mate kidsa. Jeg forstår nå hvorfor husbonden, som henger ofte her nede, har følt et slikt behov for å vise meg bilde etter bilde av disse fuglene. Nå har det skjedd. Jeg er også blitt frelst. Pingvinfrelst. 

Jeg tror vi alle har godt av å være her. Kanskje vi kan forstå noe mer av verden rundt. Noe om hvordan alt henger sammen. Så langt på turen har vi vært i land seks ganger, og hver landing har brakt med seg noe spektakulært. Jeg føler meg ganske så heldig, ganske så ydmyk og ganske så liten:)