Transit

Det hender at det er nok å bare være på vei Bare slippe alt og dra avgårde. Jeg liker den mellomfølelsen: Du er ikke hjemme, du er ikke borte. Du er bare i transit-på vei fra noe til noe helt annet. Innimellom kan transiten bli for lang. Seks timer på en flyplass er kan hende for mye. Men det følger en viss sjarme med det også. Siden alle der gjør akkurat det samme: Du strekker deg etter en lang flytur. Du kjøper en bok. Vann må man ha i veska. Kanskje en må spise noe. Øl til maten, kanskje vin. Vi er jo i transit. Den korte stunden det varer, er alle ganske like. Og det er jaggu fint.

jeg opplever alltid mye gøy og rart på disse turene. kanskje har jeg tid til å se ekstra godt etter. Det er jo likevel ingenting som skjer annet enn denne ventingen. Den reisen jeg har bak meg nå, er lenger enn alle andre turene jeg har vært på alene. Dermed sitter jeg igjen med mange fine inntrykk. Og noen rare. Jeg forsøkte for eksempel å komme meg på flyet til Hamburg når jeg vitterlig skulle til Frankfurt. Heldigvis finnes det oppegående mennesker som vet å sende forfjamsa kvinnfolk til riktig gate.

På flyet til Buenos Aires satt jeg sammen med Ruth bosatt i Finland men opprinnelig fra Argentina. Hun skulle besøke familien sin og sa: "This is no holiday, This is WORK! And my name is Ruth. You spell it like Ruth, but you say it like Rrrrrrrrruuut!" Hun sov seg gjennom alle de 14 timene flyturen varte, men klarte å få med seg sjampisen ved midnatt, det var tross alt nyttårsaften. Noe skal du ha igjen for å ha bosatt deg i Helsinki Rrrrruuuuuut, tenkte jeg.